«Det å ikke ta et valg er også et standpunkt!»

Dette var min kloke manns ord. Ord som kom til å forandre livet mitt for alltid.

Vi satt i bilen. Jeg husker ikke hvor vi skulle hen, men jeg husker at mannen min kjørte. Og vi var i en tunnel akkurat idet han sa «det å ikke ta et valg er også et standpunkt».

Noen måneder tidligere traff jeg han for første gang. Vi møttes på en cafe. Det var en blinddate. En veldig hyggelig sådan. Vi skravlet ivei om løst og fast. Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at han var kristen.

Jeg kommer ikke fra noe utpreget kristent hjem. I barndommen husker jeg at pappa alltid sang «Kjære Gud jeg har det godt»-sangen med oss, jeg var så vidt innom søndagsskolen, jeg er barnedøpt og fordi alle andre konfirmerte seg, så gjorde jeg det også. Jeg har sikkert slengt litt med leppa til de rundt meg i oppveksten som var kristne. Det skulle iallefall ikke forundre meg. Søsteren min har minnet meg på, opptil flere ganger, at jeg hadde sagt at Bibelen er den største eventyrboken som finnes. Jeg husker det ikke selv, men jeg tviler ikke et sekund på at hun har rett. Jeg var nok litt på søken, da jeg traff Steen. Søken etter meningen med livet og svarene på de store spørsmålene. Jeg var imot disse tradisjonene som inkluderte kirken. Barnedåp og bryllup. Jeg hadde allerde bestemt meg at dersom jeg skulle gifte meg, så skulle det ikke være i kirken. Og fikk jeg barn, så skulle de ikke døpes. Jeg ville ikke gi noen løfter til en Gud jeg ikke trodde noe på.

Allikevel husker jeg at jeg kunne be til Gud før jeg skulle gjøre noen store ting. «kjære Gud – hvis du bare hjelper meg igjennom dette – så skal jeg begynne å tro på deg» var en typisk bønn. Det kunne være foran store prøver og eksamner at jeg ba slik. Jeg var jo ikke overbevist om at det fantes en Gud, men jeg ba allikevel. Prøvene og eksamnene gikk bra og jeg glemte Gud. Veldig typisk! Jeg brukte Gud bare når jeg trengte han. Slik var mitt forhold til Gud før jeg møtte Steen.

Så satt jeg der da – på cafe, og fikk vite at han var kristen. Og hva gjør du da, når du møter en hyggelig fyr som har litt andre interesser en deg selv? Jo, jeg stilte iallefall en masse spørsmål. Kristendommen var en så stor del av han, at hvis jeg skulle bli kjent med han, så måtte jeg også forstå hva troen hans var. Herrens veier er uransakelige heter det – og denne historien er jo et fantastisk bevis på dette. Her har jeg bedt om at jeg skulle begynne å tro på Ham, hvis Han hjalp meg igjennom utfordinger. Hadde jeg møtt noen på gaten som ville gi meg en bok om Jesus, så hadde jeg takket pent nei. Hadde jeg fått Smiths venner på døra, så hadde jeg lukket igjen. Jeg fikk møte Gud på den måten som var nødvendig for meg.

Vi møttes flere ganger og stadig vekk ble troen et samtaleemne. Og etter en stund kom vi inn på de kreftene som styrer her i verden. Makten mellom det gode og det onde. Gud og satan. At det hadde vært krig i himmelen pga sjalusi var en spennende ting å høre for meg. Mulig jeg har sovet i kristendomstimene, for dette hadde jeg ikke hørt før. Jeg var heller ikke klar over satans makt og hvor farlig han er. Det ble mange spennende samtaler.

Så satt vi i bilen og pratet om denne åndskampen. Og det var da mannen min sa disse kloke ordene. «det å ikke ta et valg er også et standpunkt». I dette lå det at vi alle blir satt på valg. Vi må alle velge hva vi skal tro. Og hvis du ikke velger å tro på Gud, så tar du automatisk et valg om å tro på det motsatte. Dette var en skikkelig vekker for meg. Og et vendepunkt. Jeg forsto instinktivt at det var Gud jeg ønsket å følge.

Vi begynte med bibelstudier sammen. Og etterhvert begynte jeg å bli med i kirken. Den ene brikken etter den andre falt på plass. Har du noen gang hatt den opplevelsen? Det var helt fantastisk for meg! Jeg som hadde vært imot barnedåp, fikk dette bekreftet i Bibelen. En bibelsk dåp er ikke en barnedåp, men en voksendåp. Hadde Gud plantet dette i meg for flere år siden? Det virket nesten slik. Jeg fikk svar på hvorfor vi er her på jorden, meningen med livet, hvorfor det skjer så mye ondt her i verden og hva som skjer etter døden. Og det ga meg en ubeskrivelig «ro i sjelen». Det kan ikke beskrives, men må rett og slett oppleves. Det å vite at vi bare er små brikker i et stort spill, at det ligger en løsning og utvei for oss …

Siden Bibelen så tydelig beskriver sabbaten og viktigheten av å holde hviledagen hellig, bestemte jeg meg for å ta en prat med min arbeidsgiver. Jeg jobbet i butikk og ville gjerne ha fri på sabbaten. Dvs fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag. Dette lot seg dessverre ikke gjøre, så jeg valgte å si opp jobben min. Resultatet ble at jeg fikk en tilsvarende jobb i Asker og flyttet nærmere kjæresten min. Gud er god og jeg har virkelig fått merke hans velsignelser.

Jeg brukte god tid til å bestemme meg for dåp. Ikke fordi jeg tvilte, men jeg trengte tid. Tid til å studere mer, og tid til å vite at dette var noe jeg virkelig ville. At det var noe jeg ønsket uavhengig av Steen. Dvs at jeg ville fortsette å gå i kirken, selv om evt forholdet til Steen tok slutt. Lørdag 1. desember 2007 ble jeg døpt, i Drammen adventkirke. Det var en ubeskrivelig og fantastisk flott opplevelse.

Tenk å snu så totalt om. Å være nesten antikristien til å bli kristen. Fra å være rastløs og full av spørsmål, til å være totalt rolig og fredfull. Dette er noe jeg ønsker at alle skal få oppleve. Som sagt – det kan ikke beskrives men det må oppleves.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *